Å vokse opp i det digitale nettsamfunnet

 I dagens digitale samfunn har vi to grupper, de innfødte og immigrantene. De innfødte er de som er født inn i det digitale nettsamfunnet, de som lærte seg å bruke en datamaskin samtidig om ikke før de lærte seg å skrive, de menneskene som ikke kjenner til en verden hvor man er omringet av teknologi og av å være online. Immigrantene er som alle andre immigranter ved at de flytter inn i vårt land, den digitale verden. Man kan nesten se på de som flyktninger, de er tvunget fra å flykte fra sitt land inn i vårt. Men det er også en gruppe som ikke ønsker å flytte, de vil bli der de er, i steinalderen. Gamlingene, som fortsatt biter fast i at verden var så mye bedre før. Denne grupper kan man gi opp, de vil aldri bevege seg over i vår verden, så lenge det fortsatt finnes aviser i papirutgave. Jeg skal skrive om hvordan det er og være en innfødt.

Jeg kaller meg selv en immigrant fordi jeg vokste opp da det digitale samfunnet utviklet seg og vokste frem slik det er i dag. I mitt hjem har jeg hatt datamaskin siden jeg ble født. Jeg har vokst opp og fått med meg alle begivenhetene som har skapt det samfunnet vi har i dag, jeg har levd i utviklingen. Jeg husker akkurat hvordan den første mobilen med fargeskjerm så ut, jeg husker den første snartelefonen jeg fikk og jeg husker til og med når man brukte disketter til datamaskinen. Jeg husker til om med tiden før Internett ble så trådløst som det er i dag, hvor man koblet til Internett analogt gjennom telefon linja, hvor MSN bruken måtte begrenses til en time hver dag for å ikke få en skyhøy regning. Jeg er nok den førstegenerasjons innfødte, og når jeg ser en to-åringer som klarer å håndtere en smarttelefon bedre en jeg gjorde da jeg fikk min første, da føler jeg meg litt gammel,og livredd for hvilket samfunn disse barna skal skape som jeg må immigrere til. Da trøster jeg meg selv med at jeg er vokst opp sammen med denne utviklingen, jeg kommer aldri til å slutte og oppdater meg.

Dagen min som innfødt starter med å besøke den digitale teknologien i samme øyeblikk som jeg våkner, det er alarmen på mobilen min som vekker meg. Etter noen runder med snooze knappen tar jeg steget inn i de sosiale mediene fra mobiltelefonen min, gjerne mens jeg enda ligger under dyna. Første på planen er og sjekke nattens oppdateringer på Facebook, etter en kjapp sveip over statuser og bilder er det Instagram som står for tur. Deretter er det på tide og flytte seg til sofaen og sjekke om det er noe nytt på eposten, etterfulgt av en oppdatering av nyheter. Denne sjekken av nyhetene er en rask lesning av overskriftene, og kanskje noen artikler om de fenger meg. Både nettavisen, VG, Dagbladet og lokalavisa skal sjekkes. Om tiden strekker til, sjekkes også et par utvalgte blogger. Etter dette er dagen klar til å starte. Denne prosessen med å sjekke disse mediene gjentar seg en rekke ganger i løpet av dagen, det er det første jeg gjør når jeg våkner og det siste jeg gjør før jeg legger meg.

Digitalt innfødt

Jeg vokste som sagt opp med utviklingen, derfor har jeg sett litt av verden slik den var før, og jeg har spesielt sett hvordan generasjonen over meg har tilpasset seg sitt liv som immigrant. Og opplevd forskjellen på min egen oppvekst og min bror sin oppvekst. Jeg kjøpte meg min første mobiltelefon da jeg var 13 år gammel, etter en lang kamp med mamma om å få lov til å kjøpe en. Dette var en liten Simens mobil uten fargeskjerm, som jeg kjøpte til den nette sum av 600 kr på en RIMI butikk, endelig kunne jeg ta del i en ny verden og avslutte mitt forhold til hustelefonen. Etter mitt første møte med en mobiltelefon hadde jeg ikke noe forhold til hustelefonen lengre, når den ringte viste jeg at det ikke var til meg. Hustelefonen hadde ikke så mange lever etter dette, den ble til slutt kun brukt for å ringe besteforeldre som ikke hadde mobil, og da ble husstanden telefon løs.

 Da jeg var ung lekte jeg mye som barn alltid hadde gjort, med å være ute, sykle, gravd snøhule, være aktiv, spille brettspill og leke med leker. Men det var også en annen arene som var viktig for meg med lek, både alene og sammen med andre, dataspill. Vi dro på besøk til hverandre og spilte sammen, prata om hva vi hadde gjort på spillene og lånte bort spill til hverandre. Dette ble noe som var viktig for de fleste av mine venner. Men jeg fikk så klart ikke sitte og spille så mye jeg ville, i mine foreldres øyne var det ikke sunt å sitte og stirre i en skjerm til man ble firkantet i øynene. Med jevne mellomrom fikk jeg beskjed om at nå måtte jeg skru av datamaskinen og gå ut og leke. Det var viktig med friskluft. Dette første så klart til en del diskusjoner og krangler, det var jo mye gøyere å spille enn å være ute og leke. Det at denne situasjonen oppstod er ikke vanskelig og forstå, mine foreldre er immigranter i det digitale samfunnet. Deres syn på lek var et helt annet en mitt. De var ute og lekte, de syklet, klatret i trær, spilte fotball og hoppet tau.

Dette med spill er noe som har endret seg veldig siden jeg lekte med det. Spillene nå er bygd opp mer interaktivt, de fleste spill kjøres nå på nett. Det har blitt en helt ny sosial arena som man spiller sammen med kjente og ukjente mennesker. Ved hjel av teknologi som skype kan man prate sammen mens man spiller. Om det ikke er nok å snakke sammen mens man spiller kan man ha lan, som vil si at man samler seg, tar med seg datamaskinen og spiller sammen.

Da jeg vokste opp hadde vi først en koloss av en datamaskin, som så vidt hadde fargeskjerm, og brukte disketter til lagring og kjøring av programvare. Den ble senere oppgradert til en annen stasjonær data som kunne bruke CD. Da jeg flyttet ut for godt bestod husstanden av fire datamaskiner, alle koblet opp mot trådløst Internett. Jeg husker fortsatt den jubeldagen hvor vi fikk dette i vidunderet i hus, endelig kunne jeg nyte raskt Internet uten bekymringer for høye regninger.

For meg som er vokst opp i dette samfunnet her er pc et verktøy jeg føler at jeg ikke klarer meg uten, blir den ødelagt eller om den ikke kommer på nett, så er det nesten verdenskrise. Mine foreldre skjønte aldri helt hvorfor tenåringsdattera deres kjeftet på de fordi Internett var ned eller ikke fungerte optimalt. Immigrantene ser på pc som et verktøy som er nyttig til å løse problemer, bruke det til nytte, som nettbank, varekjøp og epost. For oss innfødte er det så mye mer det er en viktig arena for å kommunisere på, en måte å utrykke seg på, det er sosialt. Dette er fjernt for immigrantene, spesielt mine foreldre som drar på besøk eller ringer. Mens vi sender en melding, chatter og kommuniserer gjennom ulike sosiale medier. 

Konflikter

Ved å vokse opp sammen med det digitale nettsamfunnet møter man på noen konflikter, mellom gammelt og nytt. Det er spesielt en konflikt som jeg vil trekke frem, dette gjelder utdanningsystemet. Gjennom min skolegang ble vi lært til å bruke datamaskin, det har vært et viktig arbeidsverktøy og læringsverktøy. I 10ende klasse hadde jeg mine avsluttende på datamaskin. På videregående brukte vi smartboard, da spesielt i matte timene, slik at vi kunne hente ned alt dette fra nett senere. Alle store prøver og innleveringer i alle fag bortsett fra i matte ble gjort på datamaskin. Norsk eksamen ble gjort med datamaskin, mens de andre brukte vi penn og papir. Etter det var det høyere utdanning som stod for tur. Her lå ikke utviklingen til rette for oss innfødte. Undervisningen var ved bruk av data, men når det gjaldt tilrettelegging for bruk av pc var den elendig, med lite stikkontakter i auditoriene og klasserommet. Men det størst forskjellen i utviklingen hva i hvordan de la opp eksamen, her følte man at det var tilbake til steinalderen med bruk av penn og papir. Til og med i et fag som handler om informasjons behandling på pc må man sitte på eksamen og skrive ned disse kodene man bruker med penn og papir på eksamen. For meg som er vandt til at ting er helt annerledes føles dette veldig rart, det føles tungvindt og irriterende.

 

Konsekvenser

Dette digitale nettsamfunnet har endret hvordan vi innfødte er sosiale sammen. Det er ikke lengre slik at man ringer om ønsker å prate med noen, det er nesten ikke eksisterende lengre. Nå logger man seg inn på facebook og skriver til de man vil ha kontakt med i chatten, de aller fleste har en smarttelefon koblet opp til Internett vil de uansett mot ta den beskjeden som en vanlig melding. En annen ting med at mennesker nesten alltid er tilgjengelig og at det er lett og prate sammen er at man ofte heller prater sammen slik en å møte personen. Når man først møtets så har man jo med seg de sosiale mediene man bruker, og det er lett at man man blir sittende med nesa i hver sin telefon. Den digitale teknologien har blitt en stor tid tyv i dagens samfunn, vi mennesker har glemt å ta seg en pause og være offline. En annen konsekvens med det at det digitale er det at vi mennesker blir stadig mer late,  vi beveger oss mindre. Vi har blitt for glad i å sitte på rumpa og la oss underholde av ulike medier. Dette kan man se ved at også vi nordmenn legger på oss og blir feiter.

 

Konklusjon

Vi innfødte har et behov for å være tilkoblet og tilgjengelig hele tiden, vi må være oppdatert. De fleste immigrantene har ikke det samme behovet for oss innfødte til å være tilgjengelig og tilkoblet til alle døgnets tider. For de er det bare slitsomt, for oss er det slitsomt å være uten. En annen ting er dette med sosiale medier, vi er oppvokst til å bruke dette, å dele, kommentere og like, altså eksponere deg selv. Dette er det mange immigranter som har rista på hodet over. De mener vi deler for mye og tenker for lite, slik er det nok også om man ser på de i tenåra, men dette endrer seg med alderen, helt til man har innsett at man blir gammel og vil være ung. Og det er akkurat her mange immigranter befinner seg, de har akkurat skaffet seg facebook, lært seg å dele, kommentere og like. Og dette er de dessverre sykt flinke til. Mens vi skoller oss gjennom svada og livsvisdom på facebook, sitter vi og krysse fingrene for at det snart kommer et nytt mediet så vi kan være i fred igjen. Men det er noen ting vi burde lære av dere immigranter, det er å koble ut, ikke være konstant online. At vi ikke hele tiden må like, dele, kommentere og være oppdater. At sosialt ikke er å snakke sammen facebook eller å være sammen men nesa i hver sin skjerm. Vi må innse det at mosjon og frisk luft er sunt. Den dag i dag er jeg glad for at jeg hadde strenge foreldre på det området, som fikk meg ut og ikke lot meg sitte time inn og time ut med nesa i skjermen.

 

Inspirasjon er hentet fra artikkelen oppvekst i det digital nettsamfunnet av Arne Krokan

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s